Historien om Singer

Av Kevin Atkinson, forfatter av boken The Singer Story.
Oversatt til Norsk av Kjell Bråten

Denne artikkelen er med tillatelse oversatt fra nettsiden til «North American Singer Owners Club». Originalartikkelen heter «History of the Singer Car» og kan leses ved og klikke følgende link http://www.singercars.com/history/singerhistory.html. Artikkelens forfatter er Kevin Atkinson som også har skrevet boken «The Singer Story». Denne kan bestilles fra klubbens hjemmeside http://www.singercars.com/books.html. Den er også tilgjengelig fra Amazon UK.

Singer ble startet opp i sykkelindustriens barndom. George Singer jobbet for Coventry Machinists under James Starley, sykkelindustriens far. George var en innovativ og kvalitetsbevisst ingeniør. Det kom ikke som noen stor overraskelse at han valgte å starte opp sin egen virksomhet i 1875.
Han kom raskt med sin første serie av Singer sykler, disse ble etterfulgt av verdens første produksjon av sikkerhets sykler. Sikkerhetssykkelen var en banebrytende sykkel med liten kommersiell suksess, men den satt standarden for de fleste sykler produsert etterpå. George Singer patenterte også en krumning av forgaflene, et hjelpemiddel til roligere sykling og bedre styring som fortsatt eksisterer den dag i dag. Produksjonen av sykler gjorde Singer til verdens største sykkel produsent, og i begynnelsen av det nye århundret satte Singer øyne sine på forbrenningsmotoren.
Deres første motordrevne produkt var «Motor-hjulet», en motorsykkel (eller trehjulssykkel) med motoren montert inne i hjulet. Selve hjulet var også revolusjonerende, den besto av brede eiker støpt i aluminium, tjue år før ideen ble gjenbrukt av Ettore Bugatti. De Motor-Hjul drevne syklene ble etterhvert til mer konvensjonelle motorsykler, som selv utviklet seg til tricars, en tidlig form for primitive tre hjuls biler.
I 1905 kom Singers første ekte bil, en bil med fire hjul og en motor med horisontale sylindere produsert på lisens fra Lea Francis. Etter dette fulgte en hel rekke biler drevet av proprietære motorer, vanligvis med White & Poppe fra Coventry. Men i 1912 kom et bilhistorisk vendepunkt. Den nye Singer Ten var verdens første «lette» bil. Før denne hadde biler enten vært store med tunge motorer eller lette og spinkle «sykkelbiler» som brukte motor sykkel teknologi og ikke tålte påkjenningene ved daglig bruk. Singer Ten var den første «ekte» bilen bygget etter sykkelbil prinsipper, og ble beskrevet av pressen som «sykkelbilens Rolls-Royce». En uvanlig finesse ved bilen var at girkassen satt i bakakselen.
En ironisk vri på historien var et firma som ble startet opp nettopp på bakgrunn av Singer Ten. Etter å ha sett hvor bra de nye bilene var sluttet en ung lærling på Singer, Billy Rootes i jobben sin og startet opp som forhandler av Singer. Han brukte overskuddet fra salget av kyllingfarmen sin til og kjøpe 50 av de første Singer Ten bilene. Overskuddet fra disse førte til salg av flere biler, og et bilimperium ble dannet. Rootes imperiet kjøpte etter hvert opp mange av bilindustriens grunnleggere, inkludert Sunbeam, Talbot, Hillman og som en skjebnens ironi også Singer.
Under den første verdenskrig flyttet Singer mye av virksomheten over til krigsmateriell. Dette førte til god fortjeneste og for første gang siden oppstarten av bilproduksjonen hadde Singer sunn og god økonomi.
Gjennom 1920-tallet fortsatte Singer å utvide, med 10 hk motoren som grunnlag for modellutvalget. 10 hk motoren ble etter hvert utdatert da mer moderne motorer dukket opp. For å være konkurransedyktig ble motoren og bilene videreutviklet, girkassen ble flyttet til midten, bremser på alle fire hjul ble montert og i sin siste utgave som 10 hk (10/26), ble motor og chassis forstørret.
1926 var et betydningsfullt år for Singer med innføringen av Junior. 10 hk modellen hadde etter hvert vokst og blitt stor. Junior var en retur til lettbil konseptet, som nylig hadde blitt re-introdusert av Austin med modellen Austin 7. Junior var kompakt, behagelig og ble drevet av en motorjuvel som dannet bærebjelken i Singer for de neste tretti årene. Denne motoren var på 8 Hk, men for første gang på en liten britisk masseprodusert bil, var den utstyrt med en enkelt overliggende kamaksel. De første bilene var 4 setere, men etter hvert kom et stort utvalg modeller. En 2 seters sportsbil med «båthale» ble kjent som Porlock, etter å ha fullført 100 sammenhengende stigninger og utforkjøringer i Somerset «terror hill» , med det navnet.
Junior ble en suksess med mange tusen solgte biler men etterfølgeren ble en enda større suksess. 8Hk Junior motoren ble forbedret ved å gjennomgå det opprinnelige designet. Den fikk bedre smøreegenskaper og ble utvidet til 9Hk. Den nye Singer Nine ble en virkelig vinner.
En fire-seters sportsbil, basert på det nye nine chassiset kjørte Le Mans i 1933. Den ble nummer tretten totalt, noe som var et utmerket resultat. Bilen ble den første ikke turbodrevne britiske bilen under 1100cc til å kvalifisere seg til Rudge Whitworth cup. Denne suksessen førte til intorudksjonen av sin mer berømte to seter, Singer Le Mans.
Le Mans var et typisk eksempel på den lille engelske sportsbilen av 1930-tallet. Med sine to reservedekk montert bak en stor drivstofftank, eikehjul, fjærende ratt og frontrute til og vippe ned. Den mente helt tydelig alvor, og både den og dens fire seters søster, the Nine Sports ble en stor suksess i bakkeløp og på racerbaner.
En tilsvarende bil, men med en 6 sylindret motor fra 14 HK sedan modellen (og en fire seters tourer med sportslige egenskaper) var kjent som 1,5 liters Le Mans. Med en produksjon på bare 71 biler er dette fortsatt en av de mest attraktive og eksklusive Singer bilene som noensinne er bygget. En overlevelsesrate på nesten 60% er et vitnesbyrd om bilens kvaliteter.
De tre viktigste bilene i sportsbil segmentet ble kompletert av en rekke saloons, tourers og varebiler. Det ble til og med bygget tunge kjøretøy med motorer fra 9Hk til over 3 liter som satt i busser og lastebiler. Det var blant annet motorer med overliggende kamaksler og motorer med side ventiler. Det var ikke bare motorene som var uvanlig, i 1934 introduserte de uavhengig forhjulsoppheng på 11hk modellene, og kort tid etterpå utvidet de det også til 9Hk modellene og etter hvert til en helt ny 16hk. Det ble et rikholdig og variert utvalg som ble dyrt å produsere med få stordriftsfordeler for å holde kostnadene nede. Et godt eksempel er den spektakulære Airstream, en avansert aerodynamisk kropp bygget på 11hk chassis. Kun noen få ble solgt, blant annet til Jack Payne som leverte en til hvert medlem av hans danseband. De fleste ble aldri fullført og chassiset ble returnert tilbake til standard spesifikasjoner.
Singer hadde suksess i racing med blant annet klasseseier i Le Mans i 1934, men et mislykket forsøk med 1,5 literen på Ards TT førte til utviklingen av en lett racing versjon av 9Hk Le Mans, spesielt for Ards TT.
De nye bilene debuterte på Le Mans 1935, hvor startmotoren sviktet og seieren glapp i Rudge Whitworth cup. Men det hindret de ikke i å vinne Brooklands Relay rett etterpå. Selvtilliten var derfor høy når de reiste til Ards for 1935 TT.
Men RAC sin tekniske kontrollør mente at den reviderte styringen som var montert på bilene var ulovlig siden produksjonsbilene enda ikke hadde denne styringen. I siste øyeblikk ble derfor bilene konvertert tilbake til den opprinnelige styringen som ikke var bygget for det stive racing chassiset. Det viste seg å være en katastrofe for laget, styringen sviktet på tre av de fire bilene og alle tre kjører ut på samme sted. Dette markerte begynnelsen på slutten for Singer Sports biler, og selskapet stengte ned konkurranse avdelingen. Bilene ble senere ombygget med riktig styring, og hadde aldri noen flere problemer. Mer info om katastrofe løpet i 1935 kan dere lese her.
Depresjonen på 1930-tallet førte til forverring av den økonomiske situasjonen og Ards ulykken var den siste spikeren i kisten. Selskapet stengte fabrikkene og ble i 1936 omstrukturert som Singer Motors Ltd. Et forsøk på en firesylindret 1,5 liter sportsbil var en av de få lyspunktene på slutten av trettitallet. Modellutvalget består nå av bare tre grunnleggende sedan biler, Bantam, 10 hk og 12hk. Det som snudde situasjonen var lanseringen av Roadster i mars 1939.
Bilen var ikke en sportsbil, men en fire seters tourer med sportslig utseende. Den kan ha vært basert på Bantam mekanisk, men mye penere og se på. Salget var meget godt før produksjonen ble avbrutt på grunn av andre verdenskrig.
Som i den første verdenskrigen flyttet Singer mye av produksjonen sin over på militære kontrakter, men ikke i samme lukrative grad. Når produksjonen tas opp igjen etter krigen blir tre av de samme modellene beholdt, Super Ten, Super tolv og Roadster.
Den første virkelige etterkrigs Singer var SM1500 fra 1948, en saloon basert mye på amerikansk styling. Det var helt i tråd med produkter fra andre produsenter på den tiden, for eksempel Standard Vanguard og Jowett, men aldri med samme sjarm. Det var først når bilen fikk en facelift med ny radiator og grill at bilen ble virkelig elegant. Facelift versjonen ble kalt Hunter. Den solgte godt, men kun til folk som trengte kvalitet som kjøreskoler og politistyrker. Den inneholdt uavhengig forhjulsoppheng, noe som også kom i de senere roadster modellene. Disse solgte fortsatt godt spesielt i USA hvor selveste Marilyn Monroe bidro med annonseringen. En rekke endringer i Roadster kom også SM1500 sin motor til gode. Et kort forsøk med glassfiber kropp kom aldri forbi prototype stadiet, selv om de ble stilt ut på alle de store bilutstillinger. En ny twin cam motor type på 75Hk basert på Hunter blokken ble også utstilt men ble aldri produsert.
Ved utgangen av 1955 var Singer tom for penger og kassakreditten brukt opp. De var i ferd med og gå konkurs. To serier av bud ble mottatt og 29 desember 1955 stemte aksjonærene for å bli overtatt av Rootes Group, ledet av ex-Singer lærling og forhandler, Billy Rootes.
Sir William Rootes, som han var mer kjent som startet moderniseringen av selskapet, det første ha gjorde var og selge ut alle gamle modeller for å gi plass til en ny modellserie. Den første av de nye bilene var 1956 Gazelle. Selv om det fortsatt satt i Hunter motor var resten av bilen en Hillman Minx med et litt annet utseende. Dette satte tonen for de neste femten årene. Rootes Singer bilene skulle være up market versjoner av Hillman.
Gazelle var akkurat det Singer trengte og en mye mer moderne bil enn Hunter som den hadde erstattet. Den gamle Singer OHC motoren ble erstattet i serie IIa med den toppventilerte Hillman motoren, og dette gjør Gazelle om til kun g være en rebranded Hillman. Gazelle salget økte og det ble behov for en større bil for å supplere utvalget, så i 1961 kom Vogue. Vogue var mer luksuriøs en den mindre Gazelle og var rettet mot de som ønsket noe litt utenom det vanlige. Den var godt utstyrt, solid bygget og komfortabel. Med denne modellen håpet de og tiltrekke seg kundene som tidligere hadde kjøpt Hunter av samme årsak.
Vogue var den største modellen i Singer utvalget, men en liten bil var nødvendig for å konkurrere med de vellykkede Mini, Herald og Anglia. I 1964 lanserte Singer Chamois, dette var en upmarket versjon av Hillman Imp bygget av politiske grunner i Linwood i Skottland. Sports versjoner fulgte raskt, det samme gjorde en coupe. Men Rootes brukte aldri disse modellene i motorsport konkurranser, de foretrakk Sunbeam versjonene. Det var disse tre modellene som gjennom mange revisjoner og ansiktsløftninger preget hele 60 tallet. Rootes organisasjonen hjalp de til å selge i mye større antall enn noen av de tidligere Singer modellene. Ved inngangen til 1970 slet også Rootes med økonomien og hadde blitt overtatt av amerikanske Chrysler. Sir William var død, og i april 1970, som en del av en effektiviseringsprosess rullet den siste Singer av samlebåndet, nesten 100 år etter at George Singer bygde den aller første sykkelen.
Mange takk til Kevin Atkinson (historiker – Singer Owners Club og forfatter av «The Singer Story») for denne informasjonen.

©2017 Rootes Car Club Norway

Translate site »
or

Log in with your credentials

Forgot your details?